Båten vi skulle leie de siste to ukene ble stjålet. Noe vi synes var svært ubeleilig. Vi hadde nemlig fått en kjempedeal på båten og hadde ikke budsjett til å finne en annen båtutleier da det ble trippelt så dyrt, typisk. Etter et par dager uten hverken bil eller båt med knallhard tenking, landet vi på at bil og kajakk kunne være en fin løsning. Det viste seg å være en enda bedre løsning enn vi kunne ane, både fiske og ikke fiskemessig. Ikkemessig kan kajakk anbefales på øya fordi man kan sjøsette den hvor som helst og komme til steder ingen noengang er, gøy. Bonefishfiskemessig er kajakk et genialt fartøy.
Vi fant et punkt på kartet hvor avstanden var kort ut til Deadmans Cay området. Vi har prøvd oss litt her og der til fots i det siste, og funnet noe bonefish, men ingenting kan måle seg med Deadmans Cay slik vi har opplevd det. Derfor var vi håpefulle og spente på om avstanden var så kort som det kunne se ut som på kartet da vi en grytidlig morgen kjørte frem til det håpefulle stedet. Det så ikke så aller værst ut, avstanden var tålelig, kanksje 500 meter, så vi krysset fingrene for at vinden ikke kom oss i ansiktet på vei tilbake og padlet i vei. Denne morgenen var det helt vindstille, og en slik morgen får hjerte til å dunke. Slike morgener er nesten garantert tails. Solen hadde akkurat stått opp og begynt å varme, og vi ble svette av å padle selvom vi tok det aldri så rolig. Det var ingen vind til å kjøle oss ned og det merkes. Vi kom over til destinasjonsområdet og ble ønsket velkommen av horder av sandflies som priset seg lykkelig over at det ikke var noe vind så de kunne plage til langt ut på morgenen. Vi fikk så mange stikk som vi aldri har fått før.
Vi kjente sandflisene bite, men det var ikke der fokuset lå. Øynene våre satt klistret på den nærmeste lille flokken med halevifter. Det glinset som i speil når de fikk riktig vinkel mot solen. Vi lot årene forsiktig lydløst gli gjennom vannet til vi var 15 meter unna fiskene. Det er utrolig hvor nærme man kan komme fisken med kajakk hvis man er stille nok, men vi valgte å holde oss på sikre 15 meter. Kastet ble lagt, og flua landet nærmest midt i flokken. Det er interessant å se at hvis flua lander på hodet deres blir de sjelden skremt, men gjør snøret det er det en annen historie, poff borte. Fiskene så flua og fulgte etter, men det var noe de ikke likte, fortomsdiameteren. Utstyret som var bestilt hadde enda ikke ankommet og fortommen som ble brukt var av alt for grovt kaliber. Jeg byttet fluer men historien gjentok seg. Heldigvis hadde jeg med 3x fra NZ og knøt på det og håpet på at fisken gikk ut av mangrovene og ikke inn i dem. Fisken tok på første kastet denne gangen og raste av gårde og jeg skjønte snart at dette var en av de større fiskene i schoolen. En god fight og en sliten sveivearm senere kunne jeg løfte en 5 punds bonefish opp av vannet, DEILIG. Svett og stukket av sandflies men blid og fornøyd.
Vi hadde to sånne morgener på den uken med kajakk , og jeg var lykkelig over at Ida Oline var så gem på å stå opp for å fiske. Begge morgenene fikk vi flere fisk og så ellers bra med fisk utover dagen. Kajakk er så utrolig gruntgående at der Guidene stopper stod jeg oppreist og polet videre med padleåren, mens Ida Oline lå flat ut på kajakken og solte seg og hørte på musikk, et fiske vi begge er enige om at er midt i blinken!
Vi har nå vært på Long Island i 6 uker. Ida Oline er dessverre, trist som det er, ferdig med fantastiske 6 uker i paradis. Hun tok flyet i går og jeg sitter nå småsvett i huset etter å ha ryddet klart til pappa kommer. Utstyret er ankommet og jeg er så langt fornøyd med alt. Det var noe sent synes jeg å ankomme fem og en halv uke etter avtalt ankomsttid, særlig i og med at Ida O dro etter 6 og dermed ikke har fått brukt sitt. De neste 14 dagene skal det fanges no vældi, og vi får håpe været er greie mot oss. 6 halve dager med vår guidevenn Peter er booket og vi begynner allerede imorgen!!! Jeg har sikkert mer å blogge om ganske snart med andre ord.
