Det løsner, litt etter litt.
1. mars kjørte vi med leiebåt en times tid ned til et bonefishhotspot, Deadmans cay(et enormt område med flats og dypere kanaler mellom flatsene, som en labyrint). Her skulle det være flat på flat med bones. Vi dro hjemmefra tidlig og etter en god time i plan var vi fremme ved utkanten av deadmans cay. Området vi hadde stoppet var jo naturligvis helt håpløst til fots på grunn av kvikksandtilstander og høyvann, men uvitende som jeg er gav vi det likevel et par timer. Etter å ha trampet rundt i gjørma uten å se en eneste av «the grey ghosts» vendte vi, ca kl 10.30, nesen sørover og dristet oss til å forville oss inn i det enorme kanalsystemet i Deadmans cay. Av frykt for å kjøre oss vill holdt vi oss på hovedkanalen og lot båten ligge på dypere vann mens vi selv fortsatte til fots på en av de første flatsene vi så.
Nesten umiddelbart så vi en school på 5-6 fisk, men som ble mistet av synet da solen forsvant bak en bitte liten, men stor nok sky. Snart så vi en school til, de lå nesten stille på ankelvann og ventet på at noe spiselig skulle åpenbare seg, og det gjorde det gitt! De nesten slåss om fluen min når den landet 30 centimeter foran nesen på den fremste av dem. Turens første skikkelige bonefish på egenhånd var et faktum. Vi var sultne og bestemte oss for å gå tilbake til båten for en matbit. På vei tilbake var fiskene som tidligere fikk hjelp av skyene tilbake på plass og sultne som få. En av dem synes rekeimitasjonen min så troverdig nok ut, og suste av gårde. Det er ekstra gøy å få det til litt alene! Det ble med de to fiskene den dagen.
Den nygifte guiden Peter, som jeg nevnte i forrige innlegg, hadde endelig fått samlet seg etter bryllupet og var igjen klar til dyst. Vi møtte ham kl 8 på morgenen 5. mars, med en halv dag fiske i vente. Peter hadde en helt annen atmosfære på båten sin enn cokcy Docky(min forrige guide som jeg ikke hadde så utrolig mye til overs for). Peter hadde en avrundet to-tom-fire som han «polet» med, og ikke noe ellers på båten som gjorde den spesielt egnet til dagens aktivitet. Men båten viste seg å gå latterlig grunt, og Peter kunne sine ting. Han var født og oppvokst på øya og hadde nok gode 60 år på samvittigheten, og han kjente, heldigvis for oss, hver en flat i området.
Vi hadde to halve dager med Peter, fra 8-14 og 7-14, «halve dager» med andre ord. For dette skulle Peter ha 135 dollash. Guiden jeg var ute med tidligere, skulle ha 550 fra 8-15.30 og var langt mindre hyggelig og likanes.
I løpet av de to (halve) dagene var fisket godt, til tider svært godt. Den ene morgenen vi startet kl 7 var det vindstille og sol. På flatsen vi startet ble vi blendet av speilblanke halevifter i morgensolen fra alle kanter. Jeg overdriver ikke når jeg sier det var 6-8 schools som tailet samtidig, der hver school bestod av 10-100 fisk. De ante fred og ingen fare, og var generelt lite skeptiske til fluene som ble presentert.Fisk ble landet, mistet og røket mot buskevekster. Action HEEELE tiden. Latterlig morro.
Målet for dagen var at Ida Oline skulle fange en bone, og vi var veldig nære med et par følgefisk og en fisk som tok, og satt i et par sekunder før flua kom i retur. Hun begynner å bli en stabil kaster så lenge ikke distansen er altfor stor, så det er veldig gøy. Når hun i tillegg ofte kommer med kommentarer som «jeg synes det er skikkelig gøy å fiske her nede, jeg synes vi skal fiske mye mer» så er det lite som gleder et fluefiskehjerte mer. Dette er jo primært ikke en fiskeferie før Pappa kommer fra 31. mars-14.april, så det er morsomt at det er jeg som holder tilbake på fiskingen. Neste fiskedag får hun en bone, en pen, jeg føler det.
Peter er forøvrig en knakanes god guide. Han blir som en treåring i legoland når han ser bonefish, og peker og hoier i ett sett. «Right there Bejårn, do you see him, oh my god» er ikke akkurat alltid lett å bestemme retning og avstand på. Men på den hvite sandbunnen så jeg fiskene på lang avstand så det ble sjelden et problem. Et par av gangene jeg kjørte fisk skulle Peter ha meg til å se på andre halevifter midt i fighten, og han var egentlig både fysisk med båten, og mentalt på vei til neste fiskesituasjon lenge før den krokede ble landet.
Utstyret har enda ikke ankommet selv om satt arrival date var 12. feburar…. så det begynner å bli ekstremt irriterende. Men jeg har fått leid et 8ersnøre til 7erstangen min som gjør jobben. Jeg må også få se til å få kjøpt noen mosterfluer på den lokale fiskesjappa, vi kommer nemlig gjevnlig over monsterbarracudaer på godt over halvannen meter som bare følger halvinteressert etter microfluene mine.
Det er fantastisk å være på øya med god tid, godt vær og generelt bra med fisk. neste blogginnlegg kommer kanksje om en ukes tid når det igjen er noe å skrive om. Idag er det vindstille og pent med stigende vann på ettermiddagen så jeg tror et par timers fiske skal unnagjøres. Vi bloggast!
Det løsner, litt etter litt.