De siste dagene har bært preg av mye gåing, skremming av fisk og ellers generelt god stemning. Flyfoto kan være et nyttig hjelpemiddel for å komme seg til elva, men i New Zealand kan det å gå etter flyfoto være noe av det siste du gjør. Åpne partier på flyfoto er ofte i realiteten fulle av stikkebusker på høyde med Bjørn*2. Ikke slike snille stikkebusker som vi har hjemme i Norge, men direkte onde buskevekster med centimeterlange pigger av ulike sorter. Hud og vadebukser blir penetrert som om det var sukkerspinn.
Vi hadde sett for oss på karetet hvor vi skulle gå ned til elva, men etter en kilometers gange med kun stikkebusker mellom oss og elven, gikk vi tilbake til bilen for å granske kartet nok en gang. Vi hadde gått for kort! Flyfoto viste at vi måtte gå ytterligere halvannen kilometer for å komme nærmere elva. Vel fremme kunne vi konstatere at 50 meter på flyfoto ikke sier noe om hvor langt NED det er til elva. Her måtte vi snu.
Fiskeklare klokken 12 på andre siden av elva var ikke ideelt. Elven bar fortsatt preg av en storflom som hadde herjet for drøyt halvannet år siden. Mange kulper var blitt gjevnet ut, og det var ikke akkurat flust med fisk i den klare elven.
Lenger opp i elva begynte vi riktignok å finne flere fisk, men det å få disse på land var vanskelig. Etter 3-4 gode fiskesjanser per pers var frustrasjonen overhengende.
NZ er ikke bare klare spring creeks, flotte kulper og høye fjell. Dagen etter fant vi en fisk som etter siste flom hadde blitt sperret inne i en pytt på størrelse med en busslomme. Fisken gikk faste runder og spiste larver som falt fra de overhengende trærne. Bjørn lirket stangen ut mellom grenene. Men det som så tilsynelatende enkelt ut, tok fort en times tid bestående av fluebytter, før fisken endelig falt for flua.
Idag regner det, mye. Sitter i bilen og lurer på om New Zealendere i det hele tatt eier en jakke? Utenfor går alle rundt i bare t-skjorte, vi gjør selvfølgelig som de innfødte og lar jakka ligge i bilen.
Vi snakkes
