21-22.01 – Jungelfiske

21-22.01
Været var overskyet med tilhørende regnbyger. Vi lurte lenge på hva vi skulle bruke dagen til, skulle vi ikke fiske? Bjørn og Tobias stakk innom den lokale campingplasskiosken og kom tilbake med cola og Iron Man på DVD. Her var det duket for en skikkelig innedag, trodde vi.

Heldigvis for oss er det flere enn våre nærmeste som følger med på bloggen, så da det tikket inn tips fra selveste fangemann tok dagen en brå vending. Tusen takk! Her måtte vi inn i jungelen dersom vi skulle klare å spotte fisk.
Regnet ga seg, Iron Man disken ble matet ut fra den slitne Mac’en til Bjørn, her skulle det fiskes! Elven hadde veldefinerte kulper rundt hver eneste sving og det var jungeltendenser på begge sider. Allerede i den første kulpen fant vi en fisk som var noe veldig på spiser’n. Ved første øyekast så det hele enkelt ut for Bjørn, men fisken tok først etter utallige fluebytter og justeringer av nappindikator. De som trodde nymfe var nymfe må tro om igjen!
Tobias vadet seg i posisjon et par kulper lenger opp, vi hadde sett en forholdsvis stor fisk som patruljerte kulpen regelmessig. En cruiser. Å fiske på cruisere er vanskelig, det kan gjerne gå 5-10 min mellom hver gang du har muligheten til å presentere flua foran fisken. I tillegg er det fort gjort at fisken ser deg, i og med at du ikke har mulighet til å gjemme deg bak fisken.

Tobben satt som en sten mellom de andre steinene på brekket. Ben og føtter stivnet mer og mer i det kalde vannet, noe han passet på å uttrykke jevnlig. Det kostet, fisken var bare sporadisk på kastehold fra Tobias sin posisjon. Plutselig kom fisken sigende nedover rett mot oss. Nå var det om å gjøre å leke busk for Bjørn og Frithjof som stod på sidelinjen, mens Tobias satt som en middels klumpete stein, rikket ikke en muskel. Fisken speidet oss ikke, snudde opp i strømmen og fortsatte sitt matsøk. Kastet gikk, nymfen hektet rundt en liten gren et par meter ovenfor fisken. Snurret elegant tre runder frem, så tre runder tilbake. Plopp. Flaks spørsmålstegn? Nappindikatoren drev rolig over fisken for så å gå under, tilslaget var perfekt. Etter en fight som involverte en stor stein (ikke Tobias denne gangen) og skumle situasjoner, ble gleden ekstra stor når fisken gled inn i hoven.

Stemningen var på topp nå. Det var bare Fritt som manglet en fisk før vi kunne konstatere en 4reels grand slam. Mao, alle får fisk på en dag. Det er nemlig ikke alltid like lett. Vi kjørte noen kilometer nedstrøms og fisket oppover den nederste delen. Vannet var raskere her, og steinene brunere. Når det i tilegg kom et gløtt av sol der nede i jungelen, som kastet dansende treskygger mot elvebunnen, ble det vanskelig å skille kvist fra fisk. Etter litt fighting med willowtrees og tornebusker langs bredden, gikk vi rett på en fisk. Ikke skremt. Etter et par minutter beundring, samt studering av fiskens væremåte vadet Face-Jeff (Frithjofs alias her nede på NZ) seg i posisjon. Den blytunge nymfen ble kastet 4.5 meter ovenfor nesetippen til fisken. Dødelig presisjon fra Face-Jeffs høyre nok en gang. Grand slam. Yes.
22.01
Ny bekk, nye muligheter. Vi ble utfordret tidlig på dagen med en brofisk. Vanskelige kasteforhold og gjorde en noe morgentrøtt Tobias rasende på buskevekster, trær og betong. Nymferigg etter nymferigg røk i trær og røtter rundt fisken. Tobias ville bort, vekk, begynne med blanke ark et helt annet sted. Frithjof skulle bare ta et lite kast fra broen. Det var selvfølgelig det Tobias også skulle gjort. Ikke noe busker som skapte uro, og betongen stod man på, istedet for å få den i hodet. Fisken tapte kampen mot Fritt og 4x.

Fisken likte seg i denne lille bekken, og vi fant flere fisk utpå dagen. De stod gjerne der det var mest bush. Frustrasjonen kokte etter å ha skremt fisk etter fisk mellom trærne. Jo lenger opp vi kom, ble bekken mindre og mindre, og til slutt så liten at vi kunne gå tørrskodd over. Rav’en ble fyrt opp, samtidig med lunsjen. Gruppa kom til enighet om at å dra tilbake til elven vi fisket to dager før kunne være lurt. De skremte ørretene måtte være på spisern nå?

Bjørn var revansjesugen på spesielt en fisk. En fisk som stod å vaket i en vrien bakevje 20cm fra fjellveggen. Taktikken var lagt for å unngå strip av flua, og kastet gikk. Ørreten gapte rolig over, fikk kroken i leppa og satt nesa mot dypet. Akkurat som en havabbor. Elven hadde gjennom årenes løp gravd ut store hulerom i fjellet, rett under beina på oss. Gjett hvem som skulle inn i hula si. Fisken var noe av det tyngste Bjørn har kjent, og tippeten skar langs fjellet der nede i dypet. Det kunne ryke når som helst. Poiing! Det røyk riktignok ikke, for ryke fisk gjør vi ikke. En flisete fortom med en ihjeltygd liten dun spratt opp av dypet. Gruppas Bamse var langt nede.

Stegene gikk videre oppover. Fiskene vi spottet så skremt ut, og vi fant noen rykene ferske fotspor i sanden. Nå igjen? Etter mye vandring fant vi en spisende fisk, og fritt fikk prøve seg igjen. Gutten har draget på det flugspøet må en seia. To fisk på Frithjof, null på Tobbern og Bjorni. Frithjof måtte vise oss hvordan det skulle gjøres, og det klarte han med glans.

Vel fremme på dagens rasteplass ble teltene smelt opp i rekordfart, liggeunderlagene ble pumpet opp og vi var klare for å blogge til dere der hjemme. Det er ikke ofte man befinner seg på en rasteplass langs hovedveien med faseliteter som gratis WC og mobildekning.

«Hey mate», Frithjof snudde seg, og der i bekmørket stod en kar og pekte på teltet. Det gikk vann i munnen på mannen i 20 årene. Det var helt tydelig at han var gira på teltet vårt. Aldri før hadde han sett et så fint telt. Vi skjønte ingenting. Er det ikke vanlig med tunelltelt? Etter å ha skrevet ned merke, og beskrevet fordeler og ulemper var vi klare for å blogge. Trodde vi. Den fremmede hadde vist ikke fått nok telt-info og returnerte for mer. Ettersom Tobias og Fritt hadde plukket opp at han var fra Tyskland, var planen å sende Bjørn på han. En plan som fungerte overaskende bra. Tysken fløt, mens tobb og fritt sto på sidelinjen. Det tok akkurat to minutter før det kom to til. En sveitser og enda en tysker. Når Bjørn i tilegg til tysk, imponerte sveitseren med hans morsmål ble de fremmede menneskene svært ivrige. Jenta hadde hatt svensk av alle ting, som valgfag på det hun kalte «spescial school» i Tyskland.

Hele greia ble ganske morsom. Tysk, engelsk, sveitsisk og svensk om hverandre. Vi skjønte fort at her ble det ikke tid til blogging. Praten gikk løst til det begynte å pøse ned fra den store himmel. De fremmede flyktet inn i bilen sin, som førøvrig var en gammel haug av en stasjonsvogn. Ikke rart gutten var interessert i telt. De siste to ukene hadde han sovet bak rattet i bratte bakker med bakoverlent sete. Hadde vi vært voksne, etablerte menn, med fast inntekt hadde vi _kanskje_ donert det ene teltet til den unge mannen. Det får bli en annen gang.
Det var to flotte dager, kort oppsumert. Håper dere alle koser dere hjemme i kulda. Vi skal fange i noen dager til før vi kommer hjem til vinternorge.