17-20.01 – Kong Wurst

Etter en dag på motell med kles og kropsvask var vi igjen klare for 3 dager i bushen, trodde vi. Mat og drikke ble kjøpt inn i store kvanta, og kursen ble satt mot Wangapeka. Planen var å fiske oss oppover i nasjonalparken.
På vei oppover elvedalen kom en svær 4WD med snorkel i mot, i bilen satt det tre fiskere der sjåføren var guide. Han rullet ned vinduet og sa «you gonna blow away mate!». Men fiske det skulle vi. En velutdannet guide hadde tatt med sine klienter til nettopp denne elven. Elva måtte jo være bra?

Vinden satte busker og trær i rokk langs elvebredden og gjorde kastingen utfordrene. Vi spottet noen få fisk, men fiskene stod stille og så ikke ut til å ta til seg næring. Ferske fotspor i sanden gav oss en mistanke, vandret vi i hælene på noen? Vi satte camp, spiste middag og så et par episoder Big Bang Theory i teltet, før vi sovnet stille inn og så frem til en vindstille morgendag.

Historien gjentok seg, fiskene stod stille og ville ikke ta. Det hjalp ikke på gruppas humør da Bjørn presterte å ryke en fisk på dagens desidert største sjanse. Her var det bare å komme seg videre.
Snart tomme for valgmuligheter med godt hold, gjorde vi det vi skulle gjort for lenge siden. Bruke våre kontakter. Onkelen til Tobias har nemlig vært på TV! Han tipset oss om en nordmann som har fisket mye på nye saueland. Kong würst skulle vise seg å være redningen.

Dagen etter stod vi i en nydelig liten elv, været var perfekt og vi så ut ha hele elvestrekket for oss selv. Elven var delt opp i flotte pools, kun avbrutt av små delikate stryk som gav oss varme i beina når vi trasket forbi. I nesten hver kulp var det fisk å se, men det skulle vise seg at det å få dem til å ta imitasjonene våre var jettesvårt.
Etter å ha blitt litt varme i trøya begynte vi endelig å lande fisk. Det begynte med vått, men etterhvert tok de tørt. Vi landet flere fine fisk den dagen. Det var rett og slett nok en dag i paradis. Røde i kinnene og flere fiskeopplevelser rikere gikk dagen mot slutten. Dagen ble kronet med et glass dolmio, 8 miniløk + 3 fedd hvitløk over kjøttdeigen med pasta, som ble fortært på det ene stedet langs veien der vi hadde dekning.

Morgenen etter våknet vi til lett skydekke, enda værmeldingen hadde spådd grått og regn. Oppsig. Vi dro lenger oppstrøms, de største fiskene skulle vel befinne seg ved headwaters? Kulpene ble finere, juvene brattere og fiskene større, dette lovet godt. Etter å ha skremt et halvt dusin fisk (ja, det var jævelig vanskelig), satt vi oss ned og døttet i oss en banan med påsmurt nutella. Rådigg. Mens Bjørn og Tobias satt på hver sin rot og åt sjokobanan, løp Frithjof mellom åpningene for å spotte fisk nede i juvet. Vist pokker stod det fisk der. Pen var den også, men hvordan skulle denne fisken angripes? Vi befant oss syv meter ovenfor fisken i Z-planet. Planen ble lagt, det skulle dæppes fra en hylle bare 3 meter over vannhinnen. Dersom fisken skulle finne på å gape over flua, var det ikke annet å gjøre enn å hoppe etter den ned i juvet, en sjanse Frithjof var villig til å ta. Fisken tok. Frithjof hoppet etter ned i mørket, svømte opp på et platå der fighten fortsatte. Fisken var tjåkk.

100 meter oppstrøms innså vi at for å komme videre måtte vi være i besittelse av enten gummibåt eller tørrdrakt. Et strekke vi gjerne skulle fisket, ettersom de fleste sikkert har vendt om på akkurat samme plassen. Neste gang blir’e båt!