13.- 16.01. – Fit anglers?

13. – 14. januar

Endelig skulle vi på skikkelig eventyr! Kun en liten taxibåttur fra sivilisasjonen ved lake Rotoroa ligger nemlig Sabine river. Vi hadde sekkene pakket med mat fra mandag til torsdag og var klare for å fiske oss oppover dalen.

Ingen av oss lar oss avskrekke det minste hvis guideboken anbefaler et elvestrekke for «fit anglers» som er beredt på å ta bena fatt. Likevel var vi svette, sultne og slitne allerede etter én times gange oppover den vakre dalen. Vi ble enige om at det fikk holde for dagen, tross det som sies om at jo lengre man går jo større blir fisken, pingler.

Strekket vi hadde stoppet ved var en pryd for øyet, akvarievann og bratte fjellsider like ved. Og ikke nok med det, vi fant fisk allerede kvelden vi kom opp. Den lot seg ikke lure, men det lovet bra for de kommende dagene.

Etter en god frokost som selvsagt bestod av egg og bacon var vi klare for en hel dag i paradis, det gjenstod bare å se om det var ørretparadis også. Men først skulle flere kilometer tilbakelegges. Det ble besluttet at det skulle gåes i halvannen time før vi skulle sette ny camp og fiske oss oppover. Men det bortskjemte asker-bærumspreget i oss kom nok en gang til syne, og etter 55 min var vi svært fornøyd med egen innsats og satt camp. På veien opp hadde vi dessuten gått forbi et strekke av elven som så fryktelig fristende ut, og som måtte prøves. Etter litt resonnering fant vi ut at jo lengre vi gikk oppover jo lengre måtte vi gå ned igjen for å fiske det fine strekket, ergo stopp asap.

Elven viste seg fort å være mye som vi håpet, og fisk ble funnet i mange kulper. Noen ble skremt før de ble spottet, mens andre ble både kastet på og fanget. Det er noe helt spesielt med fiskemetoden her på New Zealand, som vi finner svært attraktiv. Å tusle oppover iført shorts og tskjorte og kaste kun på fisk man ser, som sjelden er under hva vi ville ansett som en skikkelig rugg i Norge, er bare helt herlig. Når omgivelsene er som tatt ut av ringenes herre i tillegg, bokstavelig talt, er det vanskelig å ikke være lett til sinns. Livet leker.

Det endte med tre fisk den første dagen, en på hver fisker, alle fanget på tørt og så visuelt som man egentlig bare får det når man mater gullfisk i dyreparken. Tre fisk er ikke så mange på en hel dag, men etter den første halvannen kilometeren etter campen gikk elven inn i en rekke stryk og utrolig nok fisketomme kulper. Det ble mye gåing og lite fanging utover dagen. Noe vi synes var helt greit, alle hadde fått fisk, blitt brunere, forbrent kalorier og vi var på selveste NZ.

15.-16. Januar

Klokken var halv åtte da vi våknet. Kvelden før hadde vi lagt våte sokker og stillongser rundt bålet i håp om at det skulle tørke litt. Stillongsene hadde fått hvit pels og sokkene kunne man drept med. Minusgrader, en god del. Det var ikke rart vi hadde frøset en del i løpet av natten.

Planen som var lagt kvelden før var å sprette opp kl 6 for så å gå over til nabodalen og fiske en annen elv, da det virket fiskeløst videre oppover dalen på slutten av gårsdagens fiske. Siden vi hadde forsovet oss ble den planen lagt på is(hehe), det ble for mye gåing i forhold til fiske, 4 timer gåing, 5 timer fiske, pingler. Isteden bestemte vi oss for å gå tilbake til elvemunningen og fiske oss oppover derfra.

Vel nede ved elvemunningen satt vi sekkene fra oss på DOC-hytten som ligger der, og pakken kun en liten sekk med resterende brød og pålegg så vi hadde til lunsj. Fra hytta til munningen gikk vi de par-hundre meterne og vasset langs vannet, og så til vår store glede to cruicers på grunna. De ble ikke fanget men fenomenet cruicers er morro.

Vel borte ved munningen så vi en fisk bare 20 meter ovenfor elvens utløp i vannet. Fritt fanget, kjempefin og ikke minst KJEMPESTERK fisk. Fisken ble først tilbudt en tørr parachutevariant, men det skulle vise seg at tungsten og bly ville redde dagen. Første kast med nymfe, SLURP!*@!?!.

Til vår store overraskelse stod det enda en fisk 5-10 meter over den forrige, og den var ikke blitt skremt av Frithjofs fanging. Tobias stod for tur. Kastet gikk , indikatoren gikk under, fisken satt. Identisk situasjon som fisken forut. Nok en flott fisk. Også denne sterk som en bone. Den raste ut i innsjøen og rett ned i dypet, men etter en fair kamp mellom fisk og fisker kunne taperen hoves, veies og knipses. Deilig.

Bjørn som rager hele 193 centimeter over bakken unngår unødvendig skinn som forstyrrer spottingen. Tobias og Frithjof derimot lider av mangel på centimeter under visse forhold. Det ble bestemt at Bjørn til enhver tid skal gå to skritt foran kompani, for å optimalisere spottingen til det maksimale. Taktikken viste seg å funke overraskende bra. Wunderbar! Det betalte seg allerede 4 stanglengder oppstrøms. Denne luringen stod noe dypere enn sine artsfrender, men med riktig dybde på nattindikatoren, visste vi at det var mulig å treffe den på nesetippen. Bjørn la et delikat kast, kast nr 4, og indikatoren gikk under. Dejavu. Fisken fór i været, og turens første JUMPER var et faktum. Ekstra morro med tjukkaser som hopper.

En fisk hver før klokken var blitt lunsj lovet godt. Solen stekte, vinden stod stille, vi koste oss. Dagens middag skulle være trutta, men det ble jammen glemt av alle gutta. Fiskene fikk sige ut i dypet, og da klokken nærmet seg middag begynte det å romle og vi trengte en matfisk. Da ballet åpnet med ett mist og ett ryk mens klokken gikk i rekordfart så det lenge mørkt ut. Rester av ris og pasta med hollandaise, samt 4 miniløk på deling, er ikke store middagen for 3 staute karer som spiser for 5. Det fiskbare strekket av elven var for lengst fisket, og vi må innrømme at nymfe og streamer lenge ploget flatsen på let etter matfisk. Tobias og Bjørn så seg rundt, hvor var det blitt av Frithjof?

Frithjofs hukommelse kan ikke slås av noen, gutten husket at vi hadde skremt en ørret tidligere på dagen. Den var ikke blitt fisket på, men gled bare rolig ut i dypet da vi gikk forbi. Kanskje den var på spisern nå?
Det viste seg at det var den. Noen strakser senere kom det en smilende solbrent gutt med capsen på snei, kjempesmil og tokilos på kvist, gående ut av bushen. Fisken var rød som toppen av malboropakka, ypperlig matfisk.

Etter nok en klam natt i telt hentet taxibåten oss utpå formiddagen. Vi hadde ikke spist på 17 timer, for maten gikk tom til middag kl 7 kvelden før. Aldri har en cola med tilbehør hos bakeren smakt så godt. Fantastisk tur.

På gjensyn.