Det var spådd fint, så vi stod opp tidlig for å komme raskt til dagens destinasjon. Det var et par dager siden siste regnfall og vi håpet derfor på at øvre Oreti var blitt klar. Men vel fremme så elven fortsatt litt grå ut. Vi satte oss i bilen og kjørte mot Mararoa , som var plan B. Det var mye vann i elven og det var mange strie partier som ikke falt oss ørretfiskere i smak. Det var fortsatt strålende sol, og vi begynte å bli litt stresset. Vi måtte finne fiskbart vann nå, kunne ikke blåse en så fin dag. Faktisk en av de fineste soldagene vi har hatt til nå.
En liten sideelv til Oreti ble valgt ut som plan C, som i følge John Kent skulle klarne fort. Elven så fin ut, liten og delikat. Perfekt for oss tenkte vi. Etter noen kilometer vandring oppstrøms uten tegn til liv, begynte vi å bli rastløse. Retrett til trofaste RAV’en.
Kanskje hadde Oreti klarnet opp i løpet av de siste timers surring? Det var ihvertfall vårt siste kort på hånden, i desperasjonen ga vi det et siste forsøk. Mulig det var solens fravær som hadde spilt oss et puss tidligere på dagen. Plutselig virket elva noe klarere og spotting gikk rimelig greit. Oppstrøms RAV’en ble flere pene fisk spottet i strømkanten ved de markerte kulpene. Vinden kom fra venstre, Frithjof kaster med høyre. Valget ble enkelt. Noen drift senere forsvant nappindikatoren under filmen og snøret skar gjennom vannet. Endelig hadde en Oretifisk tatt flua. Et par minutter senere gled fisken inn over håvkanten, og vi kunne puste lettet ut. Vi feiret med en oreo til hver.
Det stod enda en fisk et par meter ovenfor, og den var vældi lang. Vinden økte på og de venstrehendte kasterne maktet ikke å prestere baklengs i den 10ms sterke sidevinden. Enda et par fisk ble spottet, men delikate prestasjoner er ikke spesielt enkelt i vind som knapt møresilda 40 gram ville skåret gjennom. Fiskene ble skremt, fiskerne frustrert.
Nok en NZ dag gikk mot slutten. I morgen er det spådd regn, i bøttevis. Dermed er planen å tilbakelegge et halv døgn i bil, for å komme til nye jaktmarker.
