At vi forsøkte oss på ørretgrisene i kanalene, var et blindt håp om å fange en av 30-punderne vi hadde sett på instagram. Noe vi selvfølgelig ikke gjorde. Heldigvis var det vestkysten som var det egentlige målet. Vestkysten på Sørøya på New Zealand er kjent som ett av de våteste områdene i landet, om ikke verden. På vinteren derimot er det generelt penere vær og færre dager med «howling nor-westerns», flaks.
Også på vestkysten er det begrenset med elver som er åpne på vinteren. Av de få åpne var Hindley’s creek en av dem, google maps viste krystallklart vann og hvit sandbunn. På internetten fantes dårlig med informasjon om elven, men vi kunne tydelig se fra flyfoto, som vi for øvrig fikk all info fra, at creeken hadde forbindelse med et mindre vann, og vi fastlo at det måtte stå fisk ovenfor vannet. I bekmørket ankom vi «accesspointet» til elven. Herfra var det en 4-5 kilometers gange til elvestrekket vi ville fiske.
Etter en veldig lang og litt kald natt i en litt for kort bil, hvertfall for noen, labbet vi i vei. Flyfoto viste en gangbar vei rundt, mellom, gjennom, på kryss og på tvers av tette skogsområder, vi hadde troa. Vi var lenge ved godt mot, før vi et par kilometer i myr måtte konstatere at vi hadde feiltolket fargene på flyfotoets dalbunn. Lysegult skulle vise seg å være alt annet enn åpen myr. Tett gran og stikkebusk. Klassiske flyfotofella, blir aldri utlært der.
Jungel
Vi kjempet oss tilbake, satt oss i bilen og kjørte noen kilometer nedstrøms, hvor vi fant en bro og en snau dags fiske langs Hindley’s jungeldekte bredder. Tross lav fisketetthet ble dagsmålet nådd; minimum en fisk per mann per dag. Deilig.
Ettermiddagen ble brukt på kjøring, og siste dagslys kom vi frem til tiltenkt fiskested for neste dag. Våre flyfotosøk var heller ikke her av ypperste klasse, og den grunne, brunfargete lille bekken virket lite fristende. Derfor gikk turen videre til Hokitika valley, hvor internetten kunne fortelle oss at det var «backcountry» fiske etter «trophy bows». Vi avslutten kvelden med en fortreffelig chili con carne på en byggeplass langs den traffikerte hovedveien, koselig.
Vakker elvedal, men skydekke og milky vann gjør det vanskelig
Hokitika var litt for stor, litt for milky, litt for sandflies-ete og litt for overskyet. Vi fikk likevel en fisk hver i denne elven, utrolig nok. Elvedalen var vakker og det var ikke et menneske å se. Vi tror likevel ikke dette er en dal vi skal tilbake til.
Tobban er glad i «Pokemon go», men hadde vist særs lite interesse for spillet de siste 3 dagene. Det var deilig å være borte fra dekning og «pokestops» der på vestkysten. Men da vi svingte innom Greymouth på vår ferd nordover mot Ahaura ble det hele litt for mye. Jeg var ikke nevneverdig vond å be jeg heller da den store gule M-en dukket opp rundt neste sving. «To Mcflurry’s» med både m&m og sjokoladesaus samt en småfrekk taktisk parkering midt mellom to «pokestops» med hver vår «Lure» gjorde godt for kropp og sinn etter et par dager med småtregt fiske.
vakkert
Morgendis
De påfølgende to dagene, utenom en kjapp bomtur til Arnold river, fisket vi det åpne strekket av Ahaura river. En ganske stor, men krystallklar høyfjellselv. Det var tidvis langt mellom gode pools, og kort mellom sandfliesbittene. Men også her fanget vi en fisk hver begge dagene. Pene høyfjellsfisker, i drøye omgivelser. Et par av dem var til og med oppe og vaket. Helt ok «off season» det?
– Bjørn
