Mid-Semester break var endelig kommet. Allerede halvveis i skoleåret her nede på New Zealand, og sessongåpningen sniker seg bare nærmere. Om ikke mer enn en drøy måned står vi der med klokketro i nyåpnede elver, som ingen har fisket i på lenge. Inntil da får vi nøye oss med det som holdes åpent «all year» som det så pent står i brosjyren fra Fish & Game.
Nordøya er kjent for å ha bra fiske på denne tiden av året. Rekordstore regnbueørreter vandrer fra de store innsjøene opp i små elver for å gjøre seg klare til gyting. Dette fristet selvsagt og vi var bare et par tastetrykk fra å bestille, men et par rapporter som sa at det ikke hadde begynt skikkelig, pluss at leiebil- og flyutgifter ble i drøyeste laget valgte vi heller å kjøre oss en runde her på Sørøya.
Det er jo vakkert her også.
Planen var å kjøre ned til Twizel og fiske de sangomsuste «canals». Dette er kunstige kanaler som er bygget mellom tre store innsjøer for å utvinne kraft. Det er tre hovedkanaler, med en rekke kraftstasjoner nedover. Noen partier er så rolige at de til og med driver fiskeoppdrett. Laks.
En av kanalene.
I tillegg til masse rømt oppdrettsfisk er kanalene fulle av brunørret og regnbuer. Mange spiser seg feite på pellets, men det sies at brunørreten når sine enorme størrelser på grunn av en liten fiskeart de bare kaller for Whitebait. Artsnavnet er jeg sannelig ikke sikker på, men de ligner på en liten tobis.
Vi ankom Twizel canal lørdag formiddag med skyhøye forventinger, og stedet i seg var akkurat slik vi hadde sett for oss. Stygt, usjarmerende, skittent vann, masse fiskere i fluktstol med meitestenger montert på bilen og slitne kiwi-er i gummistøvler og shorts. Det var helt perfekt. Når vi først skulle fiske svære stygge pelletsgriser var det like greit at omgivelsene stod i samme stil.
Planen var å rigge opp med 7-er stenger, synk 3 line, whitebait imitasjon og deretter la dette slikke bånn. Ingen griser på land første dagen satte en liten demper på stemningen. Skulle ikke dette være lett? Bare dra til de beryktede «canals» og hente seg en 10 kilos regbnbue, eller 15 kilos brunørret? En lokal pokal fortalte oss at det i sitt var ca èn fisk over 20lb (9kg) pr kilometer. Lokalkunnskap ble fort glemt mens vi kokkelerte et godt krydret måltid under stjernehimmelen i påvente at sørlys. Ja du leste riktig, dette stedet er visst kjempemessig for å oppleve sørlys, lite lysforuensning, ofte klarvær, kaldt som isdronninga sjøl. Vi så aldri noe sørlys heller.
Kaldt ble det. Is i ringa.
Dagen etter prøvde vi nedenfor et annet kraftanlegg, samt rundt noen laksemerder. Kvalmen snek seg innpå mens vi stod der og la fluene våre så nære anlegget som mulig. Etter litt måtte vi bare gi oss for ikke å få frokosten i retur. Ekkel stemning rundt de anleggene. Ikke dra dit.
Kanalfiske endte med 2 stusselige fisk rundt kiloen. Vi så et par regnbuer som stod langs land opp mot 8 kg, men de mer opptatt av gyte vorspiel enn fluene våre. Vi gav oss tidlig formiddag med kanalfiske og kjørte lenger sør i den store innsjøen Lake Benmore for å se om vi kunne finne noe cruisere langs land.
Vindstille Lake Benmore
En bratt skrent langs store deler av innsjøen gjorde spottingen lekende lett. En av oss gikk langs kanten, den andre 10 meter ovenfor langs skrenten. Sol og vindstille = mange muligheter. Den ettermiddagen landa vi et halvt dusin fisk fra kiloen opp til 1.9. Bjørn fikk notert sin første på tørt, mens jeg bomdro to stykker på døgnisimitasjon. Utrolig hvor vanskelig det er å sette tilslag når det er lenge siden sist, og du ser fisken stige opp, for så å henge under flua. Når den omsider åpner munnen og gaper over flua i «real life slow motion», ja da er det lett å være litt ivrig. Fisken her nede virker ikke å ha noe hastverk.
Trenger ikke polabriller på han kjeppen her
Flotte tegninger, feit og fin
Voks deg større
Vi fisket nærliggende store innsjøer de neste to dagene. Fisk ble spottet, skremt, landet, veid og fotografert. Likevel var det ingen av de andre innsjøene som var like rå som lake Benmore.
Nok en pudding
Dæven
Værmeldingen meldte om overskyet og kaldere vær de neste dagene. Ned mot -10. Et varmt måltid langs veien og 3,5 timer senere satt vi i bilen like sør for Haast på West Coast. Betydeligere mildere i lufta, fuktigere, frodigere. Vi gledet oss til soloppgang, og nytt område skulle testes ut. Det var tilbake i elv nå.
Fortsettelse følger
-Tobias