Vi befant oss i hemmeligelva, og dagen gikk mot slutten. Vi dro til en plass hvor fisken ofte vaker, og sjeldent faller for falske fluer. Siden Sigurd hadde gått hele dagen uten å klare å kroke fisken fikk han vade ut på en steady fisk. Han kastet, kastet og kastet. Etter en god time med to tilskuere sa han: «En av dere kan godt fiske på den fisken som vaker der nede!». Det lyste i øynene på meg og Frithjof. Begge var like fiskekåte. Vi visste med nesten 100% sikkerhet at vi ikke kom til å klare å lure fisken, så det spilte egentlig ingen rolle hvem som skulle fiske på den. Det ble likevel avgjort på den gode gamle stråmetoden. Gull i ræva som Frithjof er kjent for å ha trakk han det lengste strået. Gutten vadet ut og begynte å kaste. Det var helt tydelig at Sigurd syntes synd på meg, så han inviterte meg ut til han for litt buddywading. Annethvert kast, og kun et kast etter fisken hadde vaket for å ikke drite seg helt ut var reglene. Frithjof sto litt nedstrøms i helt andre tanker.
«Jeg har’n, jeg har’n» skrek Frithjof så elva ristet. Vi gav bengen i fisken utenfor oss til tross for at den ikke var skremt. Dette her var det vært å få med seg. 40 meter utras oppstrøms, og 70 meter nedstrøms og 4 hopp klare av vannet beskriver ørretens krefter. Frithjof sto der med 5x og en flue med ørliten bøy i kroken. Han hadde med andre ord liten tro på at dette kom til å gå.
Etter mye om og men, positive tanker og uttalelser fra undertegnede, samt skriking og hoing om griser og lax lå den der. Så pent og pyntelig i hoven. Hun skjønte at det ikke var vits å kjempe lenger. Brukte heller tiden til å få igjen pusten. Etter lengde og vekt var registrert, ble hun forsiktig sluppet ut av nevene til fangeFritts. For en fisk. For en mann. For en opplevelse. Vi takker hemmeligelva, fisken og alt annet som takkes kan for denne opplevelsen som rundet 3500gram!
